Bilde av dame i ullgenser i skogen

Jeg heter Amalie Skogvold, er 23 år og kommer fra det lille industrisamfunnet Kjøpsvik. Kjøpsvik er omringet av dype fjorder, og havet og fiske alltid vært en del av livet mitt. Fra tidlig alder lette jeg etter krabber og andre smådyr i fjæra og dro på fisketurer hvor båten ble fylt av stortorsk. I bygda er den store, ruvende pipa til sementfabrikken Norcem ikke vanskelig å få øye på. Stoltheten av en egen industri står sterkt blant befolkningen, og med en pappa i fabrikken kjente jeg også på dette.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på verden, og veldig kunnskapssøkende. Fra 10-årsalderen visste jeg at det var forsker jeg skulle bli. Jeg ville ha på meg hvit frakk og jobbe på laboratoriet og finne nye molekyler som kunne ha en nytteverdi for folks helse.

Jeg så på NRK at det var noen forskere ved UiT som lette i havet etter nye molekyler som kunne utvikles til helseprodukter. Det var gruppa ved Marbio. Dette virket helt perfekt for meg. Jeg søkte jeg meg inn på bachelor i bioteknologi ved Norges fiskerihøgskole ved UiT. Jeg kom til en ny stor by, men fant raskt tonen med noen i den nye «klassen» min. Tre år gikk som et øyeblikk, og bacheloroppgaven ble naturligvis gjennomført hos Marbio, med Prof. Espen Hansen som veileder.

Videre begynte jeg på master i Marin Bioteknologi ved UiT. Jeg fikk kjennskap til Calanus AS gjennom faget Industriell bioteknologi der vi på lab skulle jobbe med å løse opp organismer fra havet ved hjelp av enzymer, og på den måten gjøre de ulike komponentene tilgjengelig for produktutvikling. Jeg valgte kopepoden Calanus finmarchicus (raudåte) og ble advart av fagansvarlig i Calanus AS, Alice M. Pedersen at dette kom til å bli en utfordring, men jeg lot meg ikke skremme. Det viste seg å stemme, men dette gjorde meg mer nysgjerrig på råvaren. Via Professor Ragnar L. Olsen ble det formidlet at Calanus AS ønsket en masterstudent til å se på muligheter for å videreutvikle ekstraksjonen av olje fra raudåte. Jeg meldte min interesse med en gang og i dag jobber jeg intensivt med testing av ulike metoder på lab for å videreutvikle ekstraksjonen av den spesielle og verdifulle calanusoljen, med Prof. Olsen som veileder og i nært samarbeid med Calanus.

Amalie har strikket seg genser med raudåta som motiv.

Å ta en mastergrad i marin bioteknologi innebærer å lære mye om mye forskjellig. Vi har vært på en reise gjennom emner som omhandler molekylærbiologi og genetikk, om mikrobiologi og cellebiologi. Vi har lært om den omfattende men strukturerte søken etter bioaktive stoffer som potensielt kan bli viktige helseprodukter i framtiden (en prosess som kalles bioprospektering). Vi har vært gjennom timevis med laboratoriearbeid, og har fått både praktisk og teoretisk kunnskap om labutstyr og maskiner som brukes for å analysere alt fra DNA til ekstrakter ned på molekylnivå. Det å ta en mastergrad i marin bioteknologi vil si å bli en kunnskapsrik og erfaren laborant, en akademiker som kan skrive artikler og rapporter, en som kjenner til dyrene og mikroorganismene i havet, men også vet hvilke fantastiske potensialer som ligger i havet. Ikke bare kan man dyrke og høste bærekraftig mat til hele verdens befolkning, men man kan også finne nye kosttilskudd som calanusoljen og i enkelte tilfeller kan vi til og med finne molekyler som kan bli til medisiner som kan redde mange og forbedre helsen til enda flere.

Under lockdown i mars gjorde jeg som mange andre i Norge; jeg begynte å strikke. Jeg tenkte at mønsteret måtte bli noe spesielt, og da var det ikke vanskelig å velge nettopp raudåta som motiv. Jeg fant noen bilder av det lille dyreplanktonet på google, og tegnet meg et mønster som etterlignet kroppsfasongen. Fargene på genseren ble røde, som hyllest til den røde fargen til olja.

Min medveileder Alice kom med noen fine ord:

«Vi er veldig glade for det nære samarbeidet med Ragnar/Sjømatgruppa. Den kunnskapen som skapes gjennom et slikt masterarbeid er veldig viktig. Kandidaten blir samtidig godt kjent med reelle problemstillinger i industrien, får et nettverk i arbeidslivet og erfaring på et produkt og kjemi som få andre har. Ragnar er spesielt godt kjent for å knytte rett kompetanse til industrien og er ofte brukt som kunnskapsbank og idéressurs når industrien møter store og små utfordringer.»
– Alice Marie Pedersen